Smukksjøseter 2011

Dagsturer fra Smukksjøseter i Rondane

Fem friske fjelldager til fots

En beinløfter rett forut! Og så to skråheller - og et trappetrinn ned”. - Jeg bruker øynene i stien og instruerer, Anne Gerd søker omhyggelig etter meg, føler seg frem med støvel og fot og tær for å finne hvor mellom steinene hun trygt kan plassere først høyrebeinet, så det venstre. ”Men nå en fin autostrada, minst femten meter fremover, fast og god!”. - En halvannen meters myk bambuskjepp er bindeleddet mellom oss. Den ligger godt i venstrehånda på oss begge og forteller uten ord den som ikke ser hvordan den seende svinger, når hun skal følge på til høyre eller venstre, opp eller ned. I høyrehånda en vanlig gå-stav, trygg å støtte seg på som et tredje bein. – På slikt vis tråkler tolv små mennesker seg mellom digre Rondanefjell. To og to siger vi gjennom daler og klatrer på høyder, kaver gjennom kjerr og lyng, steingår elver og bekker. Kari og Norunn, Hansine og Kristin, Henny og Bjørn og Gunhild. Noen kjenner noen andre fra før, andre ingen. Men det hadde bare tatt oss om lag ti minutter før vi kjente at vi var én gruppe. Nå glir vi parvis gjennom mose og lyng, tramper mellom steiner, tar imot regnbygene, nyter solgløttene, drar inn den friske fjellufta – og trives.

Alle er naturligvis ikke like fjellvante, og alle ser ikke like lite. Noen klarer seg nesten helt uten hjelp og assistanse, - Emmy og Inger har sogar gått i bratte franske alper tidligere i sommer.. Men gå-gleden deler vi likevel, fryden over å være ute og bruke kroppen. Og ting tar alltid tid på en fottur: Støvler skal strammes, sekkeseler reguleres. Regntøyet skal på, og så av, og så på igjen. Anorakker og luer likeså. Kartet konsulteres, ruter vurderes og retninger diskuteres. Litt smågodt skal puttes i munn i bunnen av motbakker. Våte og sleipe partier rundes. De med dagsformen inne, vente på de som siger etter. – Hører vi brus av vann forut, vet vi at det bare er å roe ned. For å krysse regntunge elver og bekker tar tid for den som ikke ser og må føle seg frem over glatte steiner og skumle hull. Men vi finner våre teknikker: Anne Gerd bruker staven følsomt, Kari holder seg ekstra fast i sekken til Norunns for ikke å plumpe. For kliss klass sokker ønsket ingen.

Å vrenge av seg sekken, finne noe å sitte på og pakke ut to med pølse og en med geitost, det er nesten en hellig seremoni på fjelltur. Matpakka blir turens naturlige høydepunkt. Ekstra flott er det når turleder Inger øser opp god, gammeldags fruktsuppe til oss alle fra sitt medbragte feltkjøkken. Da blomstrer trivselen, da går praten og latteren sitter løst. Og ”varm lunsj” blir et stående uttrykk, en intern sjargong, oss imellom.

Når så kvelden siger på, benker vi oss mette, trette og tilfredse rundt peisbordet, alle tolv. Da får føttene hvile, men fingrene får gå! For pussig nok er strikking blitt gruppens store kveldsdille. Og mens maskene triller over pinnene, lytter vi til hverandres fortellinger om steder vi har opplevd før, om reiser, om sykkelturer og pilegrimsturer og andre fotturer til fjells. Jeg vet ikke hva det kommer av, med det blir gjerne slik i sene hyttekvelder, vi deler minner vi er glade i med mennesker vi uten videre kjenner noe trygt og felles med. - Slik blir disse døgnene også et godt minne i seg selv, et minne om fem korte dager med tolv små mennesker i fjell og felleskap, en gruppe som våger å trives med hverandre og det vi opplever sammen.

gleden ved å være sammen

gleden ved å ha noe felles: Like å gå

først og fremst Gleden ved å være sammen

Hva som tok tid: Elver og bekker

Skifte klær

Lunsjpause

Finne frem på kartet og velge ruter