Internasjonal toppidrett

En storhetstid for Norge og Hodr i langrennssporet

Da de olympiske vinterleker for funksjonshemmede ble arrangert på hjemmebane på Geilo i 1980, viste Norge seg ikke bare som en kompetent arrangør, men også som en sstormakt i internasjonal handikapidrett. Utøvere fra Hodr leverte et solid bidrag til Norges medaljefangst, som totalt besto av 23 gull-, 21 sølv- og 10 bronnsemedaljer. Hodr-medlemmene Terje Løvaas, Morten Langerød og brødrene Geir Vegard og Hans Anton ålien tok hver sin individuelle gullmedalje, dvs. alle gullmedaljer i individuelt herrelangrenn for synshemmede. I tillegg tok de til sammen to sølv og to bronse, og utgjorde vinnerlaget på stafetten. På kvinnesiden tok både Aud Berntsen og Kari Heggum to individuelle sølvmedaljer, samt sølv på stafetten, hvor også Aud Grundvik deltok. Disse lekene representerte et høydepunkt for Hodr som toppidrettsklubb for synshemmede skiløpere, selv om resultatene i de paralympiske vinterlekene i Örnsköldsvik fire år før og i Innsbruck i 1984 og 1988 ikke lå langt etter. Her fortsatte Terje Løvaas og Hans Anton Ålien å plukke gullmedaljer, godt supplert i 1988 av Sissel Sørensen (senere Bye) med en første- og en andreplass.

Lillehammer-OL - et siste høydepunkt

Da lekene igjen ble arrangert på hjemmebane, på Lillehammer i 1994, var en av forgrunnsfigurene fra Geilo, nemlig Terje Løvaas, igjen en suveren utøver, med tre av tre mulige individuelle gullmedaljer. Dessuten var han med på å vinne stafetten på et blandet såkalt stående lag, dvs. med utøvere med ulike funksjonshemminger, men ikke piggere.

Lekene på Lillehammer markerte avslutningen av Hodrs storhetstid som paralympisk medaljeplukker i langrenn. Glansperioden hadde da vart helt fra de første vinterleker i Örnsköldsvik i Sverige i 1976, hvor Morten Langerød tok to førsteplasser individuelt, og Jarle Johnsen og Reidun Laengen tok ett gull hver. I tillegg vant det norske herrelaget stafetten, mens damelaget ble nr. 2.

Men også etter Lillehammer markerte Hodr seg. Helge Flo tok paralympiske medaljer i Nagano i 1998, i Salt Lake City i 2002, i Torino i 2006 og i Vancouver i 2010, med gullet på 5 km klassisk langrenn i Salt Lake City som høydepunkt.

En imponerende medaljestatistikk

Lekene i Vancouver i 2010 var siste gang det deltok utøvere fra Hodr i paralympiske vinterleker. Åtte forskjellige Hodr-utøvere hadde da til sammen tatt 18 individuelle gullmedaljer, i tilleg til at de utgjorde stammen i herrelaget, som vant stafetten for synshemmede i alle lekene fra 1976 til 1988. I tillegg til utøvere som allerede er nevnt, deltok også Terje Roe Hansen, Olai Myklebust og Arild Hovslien på ulike seirende stafettlag. Detaljerte resultater fra paralympiske vinterleker finnes på Norges skiforbund.

En glansperiode også for friidrett

I omtrent samme periode som Hodr dominerte i langrennssporet, hadde Hodrs friidrettsutøvere sin glansperiode. Denne perioden varte fra de første olympiske sommerleker med synshemmede deltakere i Toronto i 1976, til Paralympics i Barcelona i 1992, og Eruopamesterskkapet for synshemmede i Valencia i 1995.

Allerede i 1976 tok utøvere fra Hodr tre gullmedaljer, en rekord som ble stående. Reidun Laengen tok gull på 100 m og i lengde med tilløp, mens Jarle Johnsen vant lengde uten tilløp. Denne bedriften gjentok han fire år ssenere i Arnhem i Nederland, og tok dermed den eneste førsteplassen for Hodr dette året. Også på Long Island, USA, i 1984 ble det ett gull til Hodr, ved Terje Roe Hansen i spyd. Jan Gunnar Bengtson fulgte imidlertid godt opp med bronse i kule, og Svein Andersen fikk bronse i femkamp.

Se Wikipedia-artiklene Athletics at the 1976 summer paralympics, Athletics at the 1980 summer paralympics og Athletics at the 1984 summer paralympics.

Lengre løp i førersetet

Men til tross for disse tre pallplasseringene i tekniske øvelser i 1984, var det fra nå av mellom- og langdistanseløping som skulle bli Hodrs paradegren. En opptakt sto Jørund Gåsemyr og Hans Anton Ålien for allerede i 1980, med sølv og bronse på 1500 m. På Long Island var fire utøvere fra Hodr på seierspallen i disse øvelsene. Tofiri Kibuuka tok tre sølv, Sverre Fuglerud ett sølv, og Terje Løvaas og Jørund Gåsemyr hver sin bronse. I Seoul i Sør-Korea i 1988 var det langdistansegjengen, Løvaas, Kibuuka og Gåsemyr, som ssto for alle Hodrs fem pallplasseringer. Gåsemyr tok Hodrs siste paralympiske friidrettsgull. Han vant maraton på 2.45.48, som var ny verdensrekord for blinde. Kibuuka vant maratondistansen under VM i Assen, Nedeland, i 1990. Senere samme år forbedret Gåsemyr sin verdensrekord på distansen til 2.44.01 i Drammen. Den ble stående til 1998. De siste paralympiske medaljene i friidrett tok Kibuuka og Løvaas i 1992. Førstnevnte tok imidlertid også sølv på 5000 m i VM i 1994, og Gåsemyr tok enda to VM-medaljer i maraton; bronse i Berlin i 1994 og sølv i Japan i 1998. Han var også den siste fra Hodr som deltok i friidrett i Paralympics. Det skjedde i Athen i 2004, og han hadde da deltatt sju ganger, hvorav fem i maraton. Fire utøvere fra Hodr hadde da tatt til sammen seks friidrettsgull i paralympiske leker, mens ytterligere to utøvere, Løvaas og Kibuuka, hadde tatt VM-gull.

Se Athletics at the 1988 summer paralympics og Athletics at the 1992 summer paralympics.

Europamesterskap

Utøvere fra Hodr hevdet seg godt også i europeiske mesterskap, som ble arrangert første gang i Polen i 1977, så i Vest-tyskland i 1981, og deretter annethvert år. Et høydepunkt her var Europamesterskapet i friidrett for synshemmede i Roma i 1985. Tofiri Kibuuka, Jørund Gåsemyr og Hans Anton Ålien tok her tredobbelt både på 800 m og 1500 m, og de to førstnevnte tok dobbelt på 5000 m. Dessuten tok Svein Andersen sølv i spyd. Ti år senere tok Hodr sin siste sstore internasjonale medaljefangst i friidrett under EM i Valencia. Her vant Løvaas 1500 m, Kibuuka vant 10.000 m og ble nr. 2 på 5000 m, og Gåsemyr ble nr. 2 på 10.000 m. Se flere EM- og VM-resultater på (lenke) Resultater OL, VM og EM.

Allsidige utøvere

Den oppmerksomme leser vil ha registrert at flere utøvere hevdet seg godt både sommers- og vinterstid. Et av de beste eksemplene på allsidighet er Hans Anton Ålien, som i tillegg til sine prestasjoner i langrenn og friidrett tok paralympisk bronse i svømming i 1984 (se mer om svømming nedenfor). Med utgangspunkt i oppveksten i Afrika er det også verdt å nevne at Tofiri Kibuuka deltok i langrenn i Örnsköldsvik i 1976 og på Geilo i 1980 som representant for Uganda. Skiferdighetene var utviklet gjennom et lengre opphold på Beitostølen. Med deltakelse i alle sommerleker fra 1984 til 2000 ble det dermed i alt start i paralympiske leker sju ganger. Den aller mest fremtredende representanten for høyt nivå i to grener var imidlertid Terje Løvaas. Han var med i åtte paralympiske leker, fire sommerleker og fire vinterleker. Han måtte også omstille seg fra å konkurrere som svaksynt til å stille i klassen for blinde fra og med sommerparalympics 1988. Han tok seks paralympiske gullmedaljer og tre sølv i individuelt langrenn, og deltok på Norges fem seirende stafettlag fra 1980 til 1994. I friidrett, hvor han etter hvert representerte Drammensklubben Sturla, var han på pallen i paralympiske leker fem ganger fra 1984 til 1992, og tok dessuten VM-gull på 5000 m i Gøteborg i 1986.

Svømming

Den fremste konkurransesvømmeren i laget fra 70-tallet til utpå 80-tallet i svaksyntklassen, var Jan Fossen. Han oppnådde flere nordiske medaljer og fikk en 5. og 6. plass i OL i New York 1984 i en meget hard konkurranse. Han tok sølvmedalje i EM i Polen på 100 m fri med tiden 1:17, en tid han nok ikke helt var fornøyd med. Jan opprettet svømmegruppa i Hodr i 1975, og det kan tilføyes at han fortsatt svømmer 1500 m en gang i uka, men nå som blind. Geir Vegard og Hans Anton Ålien leverte også gode prestasjoner i svømming, med paralympiske medaljer i henholdsvis Toronto og New York.

Se Swimming at the 1976 summer paralympics og Swimming at the 1984 summer paralympics.

Støtteapparatet

Et godt støtteapparat er en forutsetning for gode idrettsprestasjoner. Hodr har ytt viktige bidrag også på dette området. Nina Kahrs var leder under en rekke internasjonale mesterskap fra 1976 til 1990. Under EM i Polen i 1977 og vinterlekene i Innsbruck i 1984 var hun hovedleder. Marvin Tennum, som i en periode hadde styreverv i Hodr, var hovedleder under sommerlekene i 1988 og 1992. Før det var han lenge grenleder i friidrett innen Handicapidrettsforbundet. Han ble etterfulgt i dette vervet av Olav Slaattelid, som bl.a. var leder for friidrettstroppen i Paralympics i 1988 og 1992, og i VM i 1990. Han ledsaget også internasjonalt ved flere anledninger, og var dessuten en viktig treningsledsager for flere av utøverne. Dagfinn Sæther var fysioterapeut for den norske Paralympics-troppen i Seoul i 1988.

For de mange utøverne i langrenn og løping hadde ledsagerne en spesielt sstor betydning. Dette var etter hvert for det meste konkurranseutøvere fra andre idrettslag. De deltok i mye av utøvernes daglige trening, noe som var viktig både for at utøver og ledsager skulle bli samkjørte, og også for at utøveren skulle få nok trening av god kvalitet. Disse representerte vanligvis ikke Hodr, og vi vil her nøye oss med å trekke fram BUL-løperen Odd Nilsen, som var med i de fleste friidrettsmesterskap fra 1988 til 2004 som ledsager for Tofiri Kibuuka og senere også Jørund Gåsemyr.

Rammebetingelser

De fleste av Hodrs toppidrettsutøvere var fulltidsengasjert med enten arbeid eller studier gjennom hele sin kariere, og treningen la beslag på en sstor del av fritiden. Det kunne også være krevende å skaffe nok ledsagere til det daglige treningsarbeidet, en jobb utøverne stort sett måtte ta seg av selv. Gjennom integreringsprosessen som pågikk fra begynnelsen av 80-tallet fikk utøverne imidlertid etter hvert tilgang til en del av ressursene til Olympiatoppen, som medisinsk hjelp og fysioterapi på Toppidrettssenteret. Flere utøvere ble også tildelt stipend fra Olympiatoppen. Når man representerte Norge i internasjonale mesterskap, var alle utgifter dekket. Transporten til Arnhem i 1980 ble riktignok utført ved hjelp av forsvarets Hercules transportfly og var ganske ukomfortabel. Men likebehandlingen med andre norske representasjonsutøvere kom seg etter hvert, og utstyrskofferten til Paralympics inneholdt mye av det samme som OL-utøverne fikk utdelt.

Øvelsesutvalg og konkurranseregler

I begynnelsen ble det tatt mye hensyn til at øvelsesutvalget skulle være tilpasset blinde utøvere. Lengdehopp ble utført uten tilløp. Nasjonalt ble det trent for og konkurrert også i høyde uten tilløp, med sats på begge bein. I forkant av de første sommerlekene i Toronto var kanskje studiet av regelboka litt mangelfult. Der viste det seg nemlig at høydekonkurransen ble gjennomført med tilløp, og sats på begge bein var ikke tillatt. Dette gjorde at vinneren av sstille lengde, Jarle Johnsen, var sjanseløs. Etter hvert ble alle sprangøvelsene i friidrett utført med tilløp. Sprintøvelsen var til å begynne med 60 m, og ble gjennomført ved at utøverne løp en av gangen. En leder/trener sto ved mål og ropte, slik at utøveren kunne orientere seg etter lyden. Senere ble distansen forlenget til 100 m, og det sto en veiviser også halvveis på strekningen. Publikum måtte under dette instrueres til å være helt stille, slik at utøverne ikke ble forstyrret. Dette systemet ble til slutt forlatt, og sprint ble gjennomført med ledsager, i likhet med lengre løp. Av lengre distanser var 400 m og 1500 m på programmet i 1980. Sistnevnte øvelse ble gjennomført med tid avgjørende i tre heat. Først i 1984 ble det arrangert forsøksheat med etterfølgende finale. Det året var også 5000 m med i øvelsesutvalget. I VM i Gøteborg i 1986 kom maraton på programmet for synshemmede, og året etter stilte for første gang utøvere fra Hodr på denne distansen i EM i Moskva, hvor det ble gull til Tofiri Kibuuka og sølv til Jørund Gåsemyr.

Husebymiljøets betydning

Hvordan kunne et enkelt, lite idrettslag som Hodr oppnå slike imponerende internasjonale resultater? Lagets nære tilknytning til Huseby må ha hatt en svært stor betydning. En viktig rekrutteringsbase for fremtidige toppidrettsutøvere til laget var de mange elevene som var innom denne institusjonen i ulike deler av utdanningsløpet, særlig på 70-tallet og tidlig på 80-tallet. Elever i både grunnskole, videregående opplæring og voksenoplæring/rehabilitering som kom til Huseby for å få sin skolegang der, eller bo på internatet for å få utdanning annetsteds, møtte i Hodr et aktivt miljø med dedikerte og dyktige trenere og ledsagere, og ivrige og motiverte trenings- og konkurransekamerater. Dette ga for mange støtet til en satsing på idrett som så kunne fortsette i andre idrettslag eller ved hjelp av private nettverk, til dels lenge etter Huseby-oppholdet. En utdanningspolitikk basert på integreringstankegang gjorde at det etter hvert kom færre og færre elever til Huseby, og denne viktige rekrutteringskilden tørket gradvis inn.